Bruk din stemme eller ditt tastatur!

Jeg har lett for å engasjere meg, og kanskje noen synes det er negativt, men når jeg møter fortvilte pårørende til svært alvorlig syke mennesker som aldri har en stemme som blir hørt så er det umulig å ikke bli berørt!

Pårørende, søsken, foreldre, barn og venner prøver å skaffe hjelp til den syke, men møter en vegg av uforstand og uvilje både fra helsepersonell, skolen, nav og ikke minst omgivelsene. De alvorlig syke kommer så godt som aldri i media. Hverken de eller de pårørende har krefter til dette, og svært sjelden blir de spurt. Hverdagen til de som sliter mest blir gjemt og glemt.

Min mening er at journalistene og mediene har et STORT ansvar for at noen av de meste lidende menneskene her i Norge er så lite synlige. De er godt utdannet og burde klare å få fram flere sider av en sak. Og om ikke så er det mitt håp at noen av oss som er litt friskere kan opplyse og oppfordre journalistene og mediene til å skrive om hvordan de svært ME-syke faktisk har det her i landet.

TV2 gjorde en fantastsik god jobb i ukene etter at Jørgen Jelstad sin bok kom ut! Men det var ganske så stille fra de fleste andre medier! Kritisk journalistikk er ikke lett å få øye på lengre, for det meste handler nå om «likes» og «delinger». Og dessverre gir det å skrive om den triste virkeligheten ikke like mye blest som det å skrive om lettvinte løsninger!

I dag er jeg noenlunde oppegående (dvs oppe fra sengen nesten hver dag, men dagene tilbringes stort sett i en liggestol). Veien dit var vond og lang, men den tiden jeg selv var forferdelig syk og knapt nok klarte å åpne øynene kan jeg aldri glemme. Ingen rundt meg forsto eller kunne hjelpe. Ingen kunne forklare meg eller de rundt meg hva som skjedde med meg. Etterhvert fikk jeg høre «mirakelhistoreier». Prøv det. Gjør det. Kjøp det. Spis det.

Det gikk lang tid før jeg fikk hjelp.

I ettertid skjønte jeg hvor de rundt meg hadde fått alle de velmenene rådene fra. Det som skrives om slike «som oss» i media er jo at man blir frisk bare man har viljen. Man hører aldri om de som er virkelig syke som aldri kan bli friske bare ved hjelp av viljen, maten, trening, positiv tenking eller lettvinte løsninger og de er det dessverre flest av.

Da jeg ble friskere begynte jeg å engasjere meg så langt energien min rakk, og noen ganger mye lengre enn den rakk, og det kostet, men samtidig fikk jeg et innblikk inn i livene til mennesker som media aldri skriver om. Inntil boken til Jørgen Jelstad kom ut og det ble heldigvis litt mer kjent!

Men det er lenge siden TV2  eller andre, har hatt ME (og/eller andre såkalt «diffuse» sykdommer) på dagsordenen nå, og Ola Nordmann glemmer raskt, han leser en overskrift og tror at ME er noe alle kan bli friske av bare de gidder. For å unngå at vi alle blir dratt over samme kam så må vi jo stå opp og fortelle og ikke bare stikke hodet i sanden og si at vi bryr oss ikke om hva andre sier.

Jeg bryr meg! Ikke for min egen del, men for alle der ute som ikke har stemme nok til å si ifra!

Jeg har hverken sterk stemme, sterk kropp eller et hode som fungerer så lenge om gangen, men jeg klarer ikke å forbli upåvirket når jeg ser andre mennesker stadig må forsvare seg mot menigmanns og massemedias uvitenhet samtidig som de må kjempe med egen sykdom, eller være pårørende til sine kjære barn, unge eller voksne!

Vi er mange som har en stemme, alene er den svak men jo flere som sier i fra, jo synliger kan vi bli!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s